mandag, november 20, 2006
Kamprapport: Weymouth -York City 1 - 2
Halvårets jubileumstur er overstått, og deler av oss er fremdeles I godt behold. Noen er småforkjøla, men dette må en ekte viking regne med. Ett titalls supportere tok turen over til Weymouth denne helge. Med i bagasjen hadde vi alt fra badeender til hjemmbrennt. Vi ankom badebyen på torsdag, og det tok ikke mange minuttene før vi lå og solte oss på stranden, samt badet og drakk drinker med paraplyer. Resten av torsdagen er det ingen av oss som husker. Vi våknet opp både her og der på fredagen. Jeg våknet på en solseng på stranden, og det lå 5cm nysnø oppe meg og de to tvillingsøstrene fra Weymouth. Hva de gjorde der er relativt ukjent for meg, men de takket for sist og gikk. Jeg konkluderte med at folk fra Weymouth er relativt hyggelige da de tar med seg familien på besøk og holder meg varm natten igjennom. Men fine var de definitivt ikke. Resten av fredagen foregikk for det meste på stranden og i strandbaren. Og etter tequila-stafetten klokken ett om dagen, så husker jeg ikke mer før jeg våknet på stranden igjen. Med de samme søstrene. Gud vet hva som feiler dem, men hyggelige var de. Dick Hill våknet for øvrig ute på havet denne morgenen, og etter langt om lenge fikk redningspatruljen dratt ham i land. Han lå og kava på en stor badeand. Med øl i hånda selvfølgelig. Og en ekkel blekksprut som han koste med. Som han selv sa ”jeg fant ham midtfjords”. Dette resulterte i at vi ankom the Wessex Stadium ett kvarter etter kampstart. Kun 1766 tilskuere var ankommet, men med våres 8 samt en blekksprut (de 2 siste satt vistnok i fyllearresten) så ble det totale antallet 1774. Resultatet var 0-0, og våre medsupportere supplerte opp med hva som hadde skjedd til da. Ingenting. Første omgang ebbet ut i 0-0. En sterk deffensiv innsats av våre gutter. Peat var tilbake i startoppstillingen, og det preget virkelig kampen. McGurk var også tilbake, og våre to beste spillere spilte med ”hjartet på den rata staden”. Weymouth sleit med å spille seg til sjanser. I pausen så vi noe sjokkerende. Mrs. Newgarden og mannen uten bart satt på spillerbenken til York….Hva i huleste rognbærskogen??? De satt i treningsdresser, og virket som om de var delaktig i psysio-apparatet. En sliten Panther-lad dro med seg begge to inn i dusjen. Hva som skjedde der vites ikke, men alle tre kom fornøyde ut etter pausen. Særdeles Panther, som smilte fra øret til øret. Kapteinen, som for øvrig har storspilt de siste ukene, satte umiddelbart fart på laget etter pausen. Tydeligvis noen som har visket ham noe i øret i pausen. Mannen uten bart satt og frydet seg, med noe hvitt i munnvikene, som Mrs. Newgarden med ett enkelt slikk fikk bort.
Og i det 60. minutt skjer det alle har håpet på. Panther kliner til fra 25 meter, på halv volley, og ballen fyker som en prosjektil inn i venstre kryss for keeper. FANTASTISK mål! 1-0. Utrolig, men sant. Vi leder toppkampen. Vi tilreisende supporterne hyler av begeistring. Dette er kanskje det beste målet vi har sett ever. Det blir helt stille på stadionen, unntatt 9 gærninger fra Norge samt en ekkel blekksprut som hadde blitt døpt Blekkulf. En hadde kommet seg ut fra fyllearresten siden vi andre ankom. Vi sang egenkomponerte sanger, hyla og skreik. Vi lagde rett og slett liv for alle de andre supporterne. Stemningen var tatt ut ifra en annen atmosfære.
Men gleden varte i 11 minutter. Weymouth spilte seg fri på venstrkanten, og en utspilt Craddock på backen måtte kapitulere og Ben Smith la inn ett pressist innlegg som Wayne Purse enkelt headet inn. 1-1. Hjemmpublikummet våknet og begynte å synge for full hals. Men så våknet udyret i oss, alle 10 (sistemann tilbake fra fyllearresten) sang ut det vi var gode for. Blekkulf klådde på han stakkaren som satt nedenfor oss, og befølte ham med minst sju armer. West Ham- og Liverpoolsupportere verden rundt kunne bare glemme å kalle seg verdensbeste supportere. For 10 av oss slo de 1766 andre tilskuerne så det holdt. Peat fikk frysninger på hele kroppen sa han etter kampslutt. Motiverte av dette pøset York seg fremover på banen og produserte sjanser etter sjanser. I det 81. minutt fikk vi corner. Peat gikk frem og la denne. Utoverskrudd og hardt. Goodlife stormer på i 100 m/s , og knaller til med pannebrasken. 2-1. Vi leder………herlig. Mannen uten bart løper ut på banen og omfavner Panther og de andre. Vi 9 (sistemann ble hentet av politiet etter an han rømte) hoppet og danset og sang. Blekkulf begynte å bli litt blek. Nå er ikke jeg noen professor i biologi, men jeg antar at mangel på vann var årsaken. Vi foret den med øl etter beste evne. Vi var fulle på nytelse og klubbfølelse. Blekkulf var full på alkohol. Resten av kampen ble en parademarsj for våre gutter. 3 viktige poeng i denne 6 poengskampen. Vi nærmer oss toppen. Vi er på delt 3. plass. Dette lukter det opprykk av! McEwans uttalte seg i media etter kampen, at takket være de norske supporterene og Blekkulf så ble det 3 poeng i dag. Resten av turen innebar drekking egentlig. Vi dro på fest med spillerne, og det tok helt av. Blekkulf døde senere den kvelden, og en gråtkvalt Dick Hill gikk amok og regelrett grisebanket Jan Simonsen som tilfeldigvis var den som stod nærmest. Alle 8 (minus han som ble hentet av politiet etter rømningsforsøket og Jan Simonsen som fortsatt ligger til overvåkning på det lokale sykehuset, dro på stranda for gravøl til ære for vår avdøde klissete venn med sju armer. Den ene armen amputrete nemlig Dick Hill for å ha et minne med seg hjem. Det skal også nevnes at Mrs. Newgarden og mannen uten bart ikke kom seg hjem denne gangen heller, så vi må avvente til neste referat for å finne ut mer.
Man of the match: Nathan Peat
Laget: Evans, Peat, Craddock, Goodliffe, McGurk, Woolfy, Bishop, Panther, Bowey-boy, Farrell, Donaldson (Stamp),
¶ 12:23 PM 
Halvårets jubileumstur er overstått, og deler av oss er fremdeles I godt behold. Noen er småforkjøla, men dette må en ekte viking regne med. Ett titalls supportere tok turen over til Weymouth denne helge. Med i bagasjen hadde vi alt fra badeender til hjemmbrennt. Vi ankom badebyen på torsdag, og det tok ikke mange minuttene før vi lå og solte oss på stranden, samt badet og drakk drinker med paraplyer. Resten av torsdagen er det ingen av oss som husker. Vi våknet opp både her og der på fredagen. Jeg våknet på en solseng på stranden, og det lå 5cm nysnø oppe meg og de to tvillingsøstrene fra Weymouth. Hva de gjorde der er relativt ukjent for meg, men de takket for sist og gikk. Jeg konkluderte med at folk fra Weymouth er relativt hyggelige da de tar med seg familien på besøk og holder meg varm natten igjennom. Men fine var de definitivt ikke. Resten av fredagen foregikk for det meste på stranden og i strandbaren. Og etter tequila-stafetten klokken ett om dagen, så husker jeg ikke mer før jeg våknet på stranden igjen. Med de samme søstrene. Gud vet hva som feiler dem, men hyggelige var de. Dick Hill våknet for øvrig ute på havet denne morgenen, og etter langt om lenge fikk redningspatruljen dratt ham i land. Han lå og kava på en stor badeand. Med øl i hånda selvfølgelig. Og en ekkel blekksprut som han koste med. Som han selv sa ”jeg fant ham midtfjords”. Dette resulterte i at vi ankom the Wessex Stadium ett kvarter etter kampstart. Kun 1766 tilskuere var ankommet, men med våres 8 samt en blekksprut (de 2 siste satt vistnok i fyllearresten) så ble det totale antallet 1774. Resultatet var 0-0, og våre medsupportere supplerte opp med hva som hadde skjedd til da. Ingenting. Første omgang ebbet ut i 0-0. En sterk deffensiv innsats av våre gutter. Peat var tilbake i startoppstillingen, og det preget virkelig kampen. McGurk var også tilbake, og våre to beste spillere spilte med ”hjartet på den rata staden”. Weymouth sleit med å spille seg til sjanser. I pausen så vi noe sjokkerende. Mrs. Newgarden og mannen uten bart satt på spillerbenken til York….Hva i huleste rognbærskogen??? De satt i treningsdresser, og virket som om de var delaktig i psysio-apparatet. En sliten Panther-lad dro med seg begge to inn i dusjen. Hva som skjedde der vites ikke, men alle tre kom fornøyde ut etter pausen. Særdeles Panther, som smilte fra øret til øret. Kapteinen, som for øvrig har storspilt de siste ukene, satte umiddelbart fart på laget etter pausen. Tydeligvis noen som har visket ham noe i øret i pausen. Mannen uten bart satt og frydet seg, med noe hvitt i munnvikene, som Mrs. Newgarden med ett enkelt slikk fikk bort.Og i det 60. minutt skjer det alle har håpet på. Panther kliner til fra 25 meter, på halv volley, og ballen fyker som en prosjektil inn i venstre kryss for keeper. FANTASTISK mål! 1-0. Utrolig, men sant. Vi leder toppkampen. Vi tilreisende supporterne hyler av begeistring. Dette er kanskje det beste målet vi har sett ever. Det blir helt stille på stadionen, unntatt 9 gærninger fra Norge samt en ekkel blekksprut som hadde blitt døpt Blekkulf. En hadde kommet seg ut fra fyllearresten siden vi andre ankom. Vi sang egenkomponerte sanger, hyla og skreik. Vi lagde rett og slett liv for alle de andre supporterne. Stemningen var tatt ut ifra en annen atmosfære.
Men gleden varte i 11 minutter. Weymouth spilte seg fri på venstrkanten, og en utspilt Craddock på backen måtte kapitulere og Ben Smith la inn ett pressist innlegg som Wayne Purse enkelt headet inn. 1-1. Hjemmpublikummet våknet og begynte å synge for full hals. Men så våknet udyret i oss, alle 10 (sistemann tilbake fra fyllearresten) sang ut det vi var gode for. Blekkulf klådde på han stakkaren som satt nedenfor oss, og befølte ham med minst sju armer. West Ham- og Liverpoolsupportere verden rundt kunne bare glemme å kalle seg verdensbeste supportere. For 10 av oss slo de 1766 andre tilskuerne så det holdt. Peat fikk frysninger på hele kroppen sa han etter kampslutt. Motiverte av dette pøset York seg fremover på banen og produserte sjanser etter sjanser. I det 81. minutt fikk vi corner. Peat gikk frem og la denne. Utoverskrudd og hardt. Goodlife stormer på i 100 m/s , og knaller til med pannebrasken. 2-1. Vi leder………herlig. Mannen uten bart løper ut på banen og omfavner Panther og de andre. Vi 9 (sistemann ble hentet av politiet etter an han rømte) hoppet og danset og sang. Blekkulf begynte å bli litt blek. Nå er ikke jeg noen professor i biologi, men jeg antar at mangel på vann var årsaken. Vi foret den med øl etter beste evne. Vi var fulle på nytelse og klubbfølelse. Blekkulf var full på alkohol. Resten av kampen ble en parademarsj for våre gutter. 3 viktige poeng i denne 6 poengskampen. Vi nærmer oss toppen. Vi er på delt 3. plass. Dette lukter det opprykk av! McEwans uttalte seg i media etter kampen, at takket være de norske supporterene og Blekkulf så ble det 3 poeng i dag. Resten av turen innebar drekking egentlig. Vi dro på fest med spillerne, og det tok helt av. Blekkulf døde senere den kvelden, og en gråtkvalt Dick Hill gikk amok og regelrett grisebanket Jan Simonsen som tilfeldigvis var den som stod nærmest. Alle 8 (minus han som ble hentet av politiet etter rømningsforsøket og Jan Simonsen som fortsatt ligger til overvåkning på det lokale sykehuset, dro på stranda for gravøl til ære for vår avdøde klissete venn med sju armer. Den ene armen amputrete nemlig Dick Hill for å ha et minne med seg hjem. Det skal også nevnes at Mrs. Newgarden og mannen uten bart ikke kom seg hjem denne gangen heller, så vi må avvente til neste referat for å finne ut mer.
Man of the match: Nathan Peat
Laget: Evans, Peat, Craddock, Goodliffe, McGurk, Woolfy, Bishop, Panther, Bowey-boy, Farrell, Donaldson (Stamp),
